Karneval i Oruro

For litt over en uke siden, dro nesten alle her på huset til byen Oruro for å oppleve det som går for å være det største, autentiske karnevalet. Om det er det største i Bolivia, Sør-Amerika eller verden er jeg fortsatt usikker på, men jeg liker å si det siste! Oruro er utenom karnevalstiden en utrolig lite spennende by, ganske stygg rett og slett, men i denne helga i februar strømmet det tusenvis av folk til.

Lørdag formiddag står for meg som ganske slitsomt. Vi satt som sild i tønnne på tribuner langs paradegata og så på uendelig rekke av grupper med de rareste

kostymer, mens vi ble bombadert med vannballonger og krem på sprayboks fra andre publikumere. Voksne ble som barn igjen, og det var tydelig at kremspruting var SKIKKELIG stas. Tror jeg må bo litt lenger i Bolivia for å forstå den gleden..

MEN! da det ble kveld og vi hadde fått slappet av litt på skolen vi skulle sove på, ble alt så meget bedre! Etter å ha sittet stille på tribunen nesten hele dagen, var vi veldig klare for å danse litt. Vi klatret over
sperringene og laget vårt eget lille norske opptog. Fantastisk!

Er vel det nærmeste jeg kommer følelsen av å være kjendis. Som fire nors ke jenter ble vi jo relativt godt lagt merke til. Hadde vi danset enda lenger oppover gata enn det vi gjorde, hadde vi nok truffet på selveste Evo Morales, men jeg måtte nøye meg med å se ham dansende sammen paradejentene på tv dagen etterpå.

Intro-uke

For at vi volontørene skulle bli bedre kjent med arbeidet som Misjonsalliansen driver i Bolivia, hadde utsendingene her forberedt en hel uke hvor vi fikk lære mer om de forskjellige prosjektene. Jeg gikk glipp av de to første dagene (magen min har tydeligvis ennå ikke forstått hvordan den skal ta seg av boliviansk mat...), men kom sterkt tilbake på onsdagen. Da fikk jeg se den nye fotballstadionen som er en del av Misjonsalliansens prosjekt "Fotball krysser grenser" og være med på undervisning om Misjonsalliansens samarbeid med Diakonia FRIF, banken som hittil har lånt ut over 500 millioner kr til fattige indianere i La Paz gjennom såkalte mikrokredittlån. (Puh! Lang setning!)

Vi besøkte også noen lånekunder på El Alto, og fikk se hvordan de hadde klart å etablere små, men lønnsomme virksomheter. Kan ikke si annet enn at jeg er imponert over stå-på viljen til folk her. Selvom så mye som 73 prosent av befolkningen på El Alto lever i fattigdom, er det overraskende lite tigging på gata. Folk utnytter de ressursene de har, og tjener penger på alt fra skopussing og salg av grønnsaker, til å rope ut holdeplasser på bussen eller å veie folk på små vekter for 50 cent. De gir ikke opp, noe som er veldig oppløftende å se, her i denne store byen med så mye fattigdom.

På torsdag var vi på en liten utflukt opp i fjellene som omkranser La Paz for å bli "teambuildet".

Diverse finurlige samarbeidsoppgaver og bålkos med grilling av pølser i fantastiske omgivelser, er absolutt ikke å forrakte.

Fredagen hadde volontørene fått ansvar for å arrangere en fest for noen bolivianske ungdommer som har fått utdelt studiestipend fra Misjonsalliansen. Det ble en kjempehyggelig kveld med MYE mat, norsk kveding og boliviansk folkedans, god stemning og utveksling av mailadresser.

Du store alpakka!

For en helg vi har hatt!
Grytidlig lørdag morgen, dro vi seks jenter fra Casa Alianza på oppdagelsesferd til mystiske Titicacasjøen. (Verdens høyestliggende innsjø for spesielt interesserte.)

Det var ikke helt uproblematisk å komme seg dit, for siden vi ikke akkurat ser innfødte ut, skulle politiet absolutt sjekke passet vårt,som vi ikke hadde med-typisk! Men med smil, og stotrende forklaringer på spansk om hvorfor vi var i Bolivia og at vi nå bare skulle være vanlige turister på helgetur , gikk det heldigvis bra. Det endte med at politimannen selv spurte om muligheten for å få engelskopplæring av oss, men da måtte vi nok si at vi bare skulle være engelsklærere på barneskoler..!

Vel framme i Copacabana (må ikke forveksles med stor strand i Brasil med samme navn), en liten by ved innsjøen, fikk vi innlosjert oss på det vi etterpå fant ut var et av Bolivias beste hotell. Prisen var skyhøye 30 kr pr person for en natt.

Ellers ble helgen brukt til å:

- gå opp en liten fjelltopp sammen med masse andre folk som pilgrimet hit for å få velsignelse over seg selv, huset sitt, bilen, jobben og lignende, av noen slags indianerprester. Vi var vel mest interessert i den fantastiske utsikten...

-saumfare Cobacabanas utallige boder og butikker på jakt etter den kuleste lamagenseren og andre nyttige souvenirer

-se på opptog av indianere som spilte og danset i gatene fordi det var Virgin de la Candelaria-festivalen

-spise nydelig ørretmiddag på Bolivias beste hotell

-danse i gatene ut i det sene nattetimer til Latino-popmusikk med en god blanding av indianere, backpackere/hippieturister og kjekke argentinere (farlig,farlig)

-ta båt tidlig søndag morgen til den nydelige øya Isla del Sol og lete etter inkaruiner

-endelig få nærkontakt med en lama( eller var det alpakka?)

-bli altfor, altfor solbrendt (au)

-bade i Titicacasjøen

-endelig klare å ha samtaler på spansk( nesten hvertfall)

I det hele tatt; en utrolig opplevelsesrik, avslappende og hyggelig helg!

Nå er vi tilbake på Casa Alianza igjen, klare for nye dager med spanskundervisning og jobbing på barnehjemmet.