On the road again

En ny fase har begynt. Backpackerfasen. Fredag for en uke siden var siste dag på skolen, noe som var ganske trist og rart, men det er farlig hvor fort man vender seg til å ha ferie...
Allerede dagen etter, satte Tone, Karianne, Ingunn, Magnus (venn fra KG som har kommet på besøk til oss) og jeg oss på bussen med retning Cuzco, Peru. Det var en laang tur. Men Cuzco er en nydelig by, absolutt verdt et besøk, og vi travet brosteinsgatene rundt i Inka-hovedstaden på jakt etter inkamurer og den tolvkanta steinen. Den egentlige grunnen til at vi dro helt fra La Paz til Cuzco, var for å se det berømte Machu Piccu. Siden vi hadde litt tidspress på oss, og kanskje også er litt late, satte vi oss på toget som sneglet seg oppover fjellsidene og nøt utsikten og synet av slitne turister som gikk 4-dagers inka-trail. Vel framme, var det å henge seg på guiden med det gule flagget, som ledet oss gjennom denne fantastiske indianerbyen, langt inne i Andesfjellene. Beliggenheten er helt utrolig, og det var nesten så jeg kunne ønske jeg levde for 500 år siden og var en liten Pochahontas som våknet til soloppgang over Machu Piccu hver morgen.

Etterpå var det å sette seg på toget igjen, og deretter hadde vi en laang busstur tilbake til La Paz foran oss. Den skulle vise seg å bli verre enn jeg hadde trodd. Klarte å pådra meg litt mageproblemer igjen, og når man da først må på do, om det så er på en buss, så må man på do. Det jeg ikke visste, og som heller ingen hadde opplyst om, var at dette ikke var en do for alle formål, og det fantes ikke vannspyling. Da så bussjåføren stopper bussen, kommer mot meg og spør høyt, så alle kunne høre det, om det var jeg som hadde vært på do, trodde jeg at jeg skulle dø. Det er det pinligste jeg har vært med på i hele mitt liv! Måtte tilslutt innrømme at jeg hadde vært der en tur ja, at jeg var syk og jeg ikke visste at man ikke kunne spyle ned, men da bare fnyste han og sa at det var jo helt opplagt, og jeg fikk værsågod å skylle ned selv. Der fikk jeg den. Til underholdning for hele bussen, måtte jeg da hente bøtter med vann og helle oppi do, helt til bussjåføren var fornøyd. Det var helt forferdelig. Satt og gjemte meg bakerst i bussen sammen med Ingunn resten av turen.

Heldigvis hadde vi en ny reise i vente neste dag, som skulle veie opp for all elendigheta. Tidllig om morgenen tok vi småfly til den lille byen Rurrenabaque, som er utgangspunkt for mange turer innover pampasen og jungelen i Amazonas. Det var som balsam for kropp og sjel å komme dit. Sitte i trebåt å kjøre inn i pampasen mens sola skinte, papegøyer fløy over hodene våre, rosa delfiner hoppa rundt og guiden fortalte tørre vitser- det var helt herlig! Og fryktelig spennende. Alligatorer er virkelig veldig skumle dyr, særlig når man får en på kroken selvom man i utgangspuntet bare skulle fiske pirajaer! Kan opplyse om at både jeg og alligatoren fortsatt lever i beste velgående, selvom Alan nok har et lite fiskekroksår under høyre arm. Vi fikk òg være med på anakondajakt, og endte opp med å finne både anakonda (skummel kvelerslange) og ikke mindre enn fem parrende kobraer (enda skumlere kvelerslanger). De tre dagene i Amazonas gikk altfor fort, og vi hadde ikke lyst til å dra derifra, men vi hadde flybilletter til La Paz, og vips! så var vi tilbake i fjellandet.

Om ikke lenge legger jeg ut på ferd igjen, denne gangen sørover i Bolivia for å oppleve verdens største saltørken, innsjø med flamingoer, varme kilder og gruvebyen Potosi. Kamilla og Kristin som har vært og farta rundt i Peru en stund, kommer for å møte meg, også reiser vi sammen. Det blir stas!

27. juni er jeg tilbake igjen i Norge, og jeg gleder meg fryktelig til å se alle igjen! Hasta luego!

Utsikt over plaza de Armas, Cuzco

Et kongerike for en lama!

Apekattene måtte selvsagt få banan

De tre framtidige samboerne nyter livet i Amazonas

Alan the alligator hadde fått teften på gårsdagens middag...

Vakkert!