On the road again

En ny fase har begynt. Backpackerfasen. Fredag for en uke siden var siste dag på skolen, noe som var ganske trist og rart, men det er farlig hvor fort man vender seg til å ha ferie...
Allerede dagen etter, satte Tone, Karianne, Ingunn, Magnus (venn fra KG som har kommet på besøk til oss) og jeg oss på bussen med retning Cuzco, Peru. Det var en laang tur. Men Cuzco er en nydelig by, absolutt verdt et besøk, og vi travet brosteinsgatene rundt i Inka-hovedstaden på jakt etter inkamurer og den tolvkanta steinen. Den egentlige grunnen til at vi dro helt fra La Paz til Cuzco, var for å se det berømte Machu Piccu. Siden vi hadde litt tidspress på oss, og kanskje også er litt late, satte vi oss på toget som sneglet seg oppover fjellsidene og nøt utsikten og synet av slitne turister som gikk 4-dagers inka-trail. Vel framme, var det å henge seg på guiden med det gule flagget, som ledet oss gjennom denne fantastiske indianerbyen, langt inne i Andesfjellene. Beliggenheten er helt utrolig, og det var nesten så jeg kunne ønske jeg levde for 500 år siden og var en liten Pochahontas som våknet til soloppgang over Machu Piccu hver morgen.

Etterpå var det å sette seg på toget igjen, og deretter hadde vi en laang busstur tilbake til La Paz foran oss. Den skulle vise seg å bli verre enn jeg hadde trodd. Klarte å pådra meg litt mageproblemer igjen, og når man da først må på do, om det så er på en buss, så må man på do. Det jeg ikke visste, og som heller ingen hadde opplyst om, var at dette ikke var en do for alle formål, og det fantes ikke vannspyling. Da så bussjåføren stopper bussen, kommer mot meg og spør høyt, så alle kunne høre det, om det var jeg som hadde vært på do, trodde jeg at jeg skulle dø. Det er det pinligste jeg har vært med på i hele mitt liv! Måtte tilslutt innrømme at jeg hadde vært der en tur ja, at jeg var syk og jeg ikke visste at man ikke kunne spyle ned, men da bare fnyste han og sa at det var jo helt opplagt, og jeg fikk værsågod å skylle ned selv. Der fikk jeg den. Til underholdning for hele bussen, måtte jeg da hente bøtter med vann og helle oppi do, helt til bussjåføren var fornøyd. Det var helt forferdelig. Satt og gjemte meg bakerst i bussen sammen med Ingunn resten av turen.

Heldigvis hadde vi en ny reise i vente neste dag, som skulle veie opp for all elendigheta. Tidllig om morgenen tok vi småfly til den lille byen Rurrenabaque, som er utgangspunkt for mange turer innover pampasen og jungelen i Amazonas. Det var som balsam for kropp og sjel å komme dit. Sitte i trebåt å kjøre inn i pampasen mens sola skinte, papegøyer fløy over hodene våre, rosa delfiner hoppa rundt og guiden fortalte tørre vitser- det var helt herlig! Og fryktelig spennende. Alligatorer er virkelig veldig skumle dyr, særlig når man får en på kroken selvom man i utgangspuntet bare skulle fiske pirajaer! Kan opplyse om at både jeg og alligatoren fortsatt lever i beste velgående, selvom Alan nok har et lite fiskekroksår under høyre arm. Vi fikk òg være med på anakondajakt, og endte opp med å finne både anakonda (skummel kvelerslange) og ikke mindre enn fem parrende kobraer (enda skumlere kvelerslanger). De tre dagene i Amazonas gikk altfor fort, og vi hadde ikke lyst til å dra derifra, men vi hadde flybilletter til La Paz, og vips! så var vi tilbake i fjellandet.

Om ikke lenge legger jeg ut på ferd igjen, denne gangen sørover i Bolivia for å oppleve verdens største saltørken, innsjø med flamingoer, varme kilder og gruvebyen Potosi. Kamilla og Kristin som har vært og farta rundt i Peru en stund, kommer for å møte meg, også reiser vi sammen. Det blir stas!

27. juni er jeg tilbake igjen i Norge, og jeg gleder meg fryktelig til å se alle igjen! Hasta luego!

Utsikt over plaza de Armas, Cuzco

Et kongerike for en lama!

Apekattene måtte selvsagt få banan

De tre framtidige samboerne nyter livet i Amazonas

Alan the alligator hadde fått teften på gårsdagens middag...

Vakkert!

Don't cry for me, Argentina

Fra 4.-13. mai dro vi fire volontørjenter på ferietur til Buenos Aires. Aiaiai, for en tur! Og for en kontrast til livet i fredelige, tradisjonelle (men fortsatt like herlige) La Paz! Var som å være i en annen verden, evt som å komme hjem, for Buenos Aires, Sør-Amerikas Paris, minner svært om en europeisk storby.
Evita, tango og fantastisk biff, er vel noe av det Argentinas hovedstad er mest kjent for, men Buenos Aires er så mye mer! En varm submarino (fantastisk sjokoladedrikk) i høstsola, yrende liv på søndagsmarkedene til lyden av tangotoner, en kjekk argentiner og "have you tried the argentine kiss ?", solnedgang over Puerto Madero...
(Kan fort bli litt svulstig det her, så jeg tror jeg kjører en bildeserie i stedet)






Elin, her som Evita, synger den berømte musikalsangen foran Casa Rosada hvor Evita selv en gang stod og holdt mang en apell for det argentinske folk.













Tango for to!
Og bildet er IKKE oppstilt!





En dag dro vi likesågodt over til Uruguay (50 min med båt fra Buenos Aires). I hovedstaden Montevideo, hadde vi avtalt å treffe våre colombianske venner Juan og Julian.
Veldig hyggelig!










Hva gjør man ikke når man er turist?
Her i kø for å se Evita sin grav.

Utflukt til nydelig, fargerike La Boca, bydelen som har fostret mang en fotballspiller, deriblant o store Maradonna.

Shopping!

Etter å ha gått mye i ullundertøy og alpakkagensere, var det litt stas å handle "vanlige" klær igjen.

Dødsveien

På lørdag tryna jeg på sykkel på verdens farligste vei. Det gjorde mer vondt enn det var farlig egentlig,for det skjedde heldigvis ikke på den verste strekning. Men sånn går det når nervene er i høyspenn og man likevel prøver å sykle forbi noen på en humpete grusvei.

Den 65 km lange veien fra La Cumbre (4700 moh) til Coroico (1100 moh), den såkalte Dødsveien, er en av Bolivias store turistatraksjoner. Er jo et tankekors at på en vei hvor tusenvis av mennesker har omkommet, og etterlatt enda flere tusen med fortvilede pårørende, betaler vi masse penger for å more oss. Likevel, eventyrlysten i meg var for stor, og jeg måtte bare prøve jeg og.

Det første som skjedde, var at skoen min hektet seg fast i sykkelen, og jeg falt allerede før jeg hadde tatt første tråkk. Og da var vi bare på parkeringsplassen. Etter litt nervøs latter og forsikringer om at" joda, dette går kjempebra", satte vi i gang. De første kilometrene var relativt uskyldige. Veien var asfaltert, og fast og fin, så jeg tenkte at dette kunne da ikke være noen sak. Men så kom vi inn på den virkelig dødsveien.

Etter ca hundre meter på grusvei, og med vissheten om 600-meters stup i farlig nær rekkevidde, hørtes det plutselig et hyl. En av jentene på gruppa hadde falt av sykkelen. Hun hadde glemt å feste hjelmen, så den fløy av i fallet, og med blod rennende fra hodet og øyne som rullet rundt, var det et ganske skremmende syn. Hun slo seg så hardt at hun mistet bevisstheten, og hva mer av skader hun pådro seg vet jeg ikke, men heldigvis hadde vi et proft mannskap med oss som fikk gjort den nødvendige førstehjelpen og fikk fraktet henne til sykehus.

Alle var rimelig sjelvne etter denne opplevelsen, men vi fortsatte likevel. Vi hadde fått beskjed om å holde oss i venstre hjulspor, det vil si nærmest kanten (hvis ikke skulle vi få "a kick in the ass"), for hvis vi møtte motgående trafikk, kom den på høyre side. Konsentrerte meg hardt for å holde blikket på veien foran meg, men kunne nærmest føle hvordan stupene dro meg mot seg. Ekkelt! Det skjedde heldigvis ikke noen flere ulykker (bortsett fra da jeg plutselig lå i grusen, men særlig alvorlig var det strengt tatt ikke), og det var deilig da vi endelig var trygt nede i jungelen. Der møtte det oss varm luft, varm mat og varm dusj- og en gjeng med blodtørstige mygg. Fikk minst 31 stikk på et par timer. Og de klør!!

Men nok klaging. Det var tross alt en flott tur, og makan til spektakulær natur skal man lete lenge etter. Desverre har jeg ikke så veldig mange bra bilder av det, da jeg var mer opptatt av å ikke sykle utfor...

Da var påsken over i Bolivia også. Det har vært lite skitur, Kvikk-Lunsj og påskekrim, men minst like mye kos. Bolivia er et katolsk land som også har sterke tradisjoner fra indianerreligioner, så påskefeiringen er nødvendigvis ganske annerledes her enn i Norge. Store katolske messer, salg av gjenstander laget av palmeblader, prosesjoner i gatene, og folk som pilgrimet til fots eller på sykkel til Copacabana for å få velsignelse av jomfruen der, var noen av ingrediensene.

Til tross for at vi ikke hadde ferie, bare fri på langfredag, fikk vi tid til en liten tur til Isla del Sol i Titicaca-sjøen igjen. Det var herlig! Spiste nydelig ørretmiddag på bitteliten restaurant, og ble fulgt tilbake til hostellet vårt av kokken sjølv. Han var vel redd for at vi skulle snuble over noen sovende lamaer i mørket, for det finnes ikke gatebeslysning der. Ved hjelp av måneskinnet og en gammel fjøslykt , kom vi oss trygt i seng likevel. Stemningsfult som bare det!

Blide og glade frøkner på tur over Soløya














Bilettkontrollør og ivrig posør











Titicaca-sjøen; paradis på jord!













På vei hjem til La Paz kom vi over dette
imponerende flyttelasset av møbler
-og mennesker!










1. påskedag var det påskegudstjeneste på en av La Paz's mange fjelltopper. Absolutt ikke et dumt sted å være på en slik fantastisk og solrik dag.
Volontør Silje F. og utsending og organist Ben Tore med underfundig blåseorgel, var dagens musikere.

Etter svært levende dramatisering av bibelteksten, ble det grilling av pølser og pinnebrød. Det kan man like!

Hverdagsliv

Jeg har fått spørsmål om jeg ikke kan skrive litt om hvordan hverdagen er her i Bolivia. -Og siden jeg selvfølgelig hører på leserne mine, skal dere nå få lese litt om en ”helt vanlig dag” i La Paz.
Står opp tidlig, tidlig til lyden av tre forskjellige vekkerklokker (vi bor tre stykker på rommet) og hundebjeffing. (Latin-Amerika må være paradis for løshunder, det kryr av dem!) Etter å ha kjempet til meg en plass på badet, hevet i meg frokost (som ofte består av grovbrød, brunost og makrell i tomat, fordi hver gang det kommer besøk her fra Norge,passer de på å ta med seg alt det typisk norske, så hittil er det ikke så mye jeg har rukket å savne), må jeg som regel alltid løpe til bussen, fordi jeg trodde jeg hadde bedre tid enn det viste seg at jeg hadde. Altså en ganske normal morgen.

Men man skal ikke lenger enn ut på gata, før livet er ganske annerledes enn hjemme. I La Paz finnes ikke undergrunnssystem, og all trafikk foregår på gateplan. Store busser, minibusser, skolebusser, taxier, trufier og noen få privatbiler florerer gatene, og rutetabeller er helt unødvendig. Transportmidler finnes overalt og til alle tider. Hver minibuss har sin egen innkaster som roper ut stoppesteder, og det er om å gjøre å rope fortest, høyest, mest og tydeligvis med den mest oppsiktsvekkende stemmen. Det er ikke få ganger jeg sitter og humrer for meg selv mens jeg sitter klemt sammen mellom 10-15 andre mennesker og hører på denne forestillingen. Tror det stort sett bare er jeg som synes det er litt komisk.
Oppe på El Alto, den store, fattige byen på høysletta over La Paz, er det trafikkkaos, mildt sagt. Nå for tiden er det i tillegg daglige blokkader i hovedgatene av mennesker som ikke får gass til hjemmene sine, noe som fører til ytterlige problemer for alle transportmidlene. Det er tuting av en annen verden når det først korker seg til, men demonstrantene fjerner seg ikke. Det har blitt mye vanskeligere for de fattige å få gassen sin, etter store gasslekkasjer som følge av flom og oversvømmelser i Bolivia den siste måneden, og demonstrasjoner og blokkader er deres måte å bli hørt på.
Vel framme på skolen, blir jeg alltid hjertelig tatt i mot av unger som kjenner meg igjen, men som jeg alltid har litt større problemer med å plassere. Det er ”hola profesora” og ”ciao profesora” og ”teacher,teacher” fra alle kanter. I klassene går jeg stort sett rundt og retter lekser og hjelper elevene med oppgaver,

mens den egentlige

engelsklæreren, Monica, prøver å lære bort noen engelske gloser og verb til en ganske ukonsentrert gjeng. I dag måtte jeg erstatte kassettspilleren og synge ”Old macDonald had a farm” foran klassen, en sang som viste seg å være svæært vanskelig å lære… Ganske underholdende for meg da, når de skulle synge den for meg etterpå! Men på tross av mye uro og viltre elever, er de fryktelig søte og morsomme å være sammen med, og jeg trives veldig godt på skolen.
Ettermiddagen går stort sett med til å spise,enten på huset eller ute i byen, treffe noen nye

bolivianske venner, gå rundt å og se på livet og kanskje bli fristet av de uttallige markedene som finnes her.. Måå jo bare ha en alpacca-poncho!

Hver tirsdag har vi volontørkveld, dvs en samling med alle volontørene på huset og de misjonærene som har ”ansvaret” for oss. Da er det sang, kaffe og kaker og samtaler om hvordan uka har vært. Er veldig bra å samles på denne måten, få dele erfaringer, få noen råd og tips når det er ting vi synes er vanskelig, og lære litt mer om landet vi er i. Misjonærene her er noen utrolig

bra folk, som jeg synes gjør et veldig bra arbeid. Det er så mange her med et så utrolig mye mer vanskelig

utgangspunkt for livet enn det vi har hjemme i Norge,

men jeg håper( og tror) at vi i hvert fall klarer å utgjøre en liten positiv forskjell for noen av disse menneskene.

(Til deg som synes dette var et litt i overkant langt blogginnlegg; jeg er klar over det, og skal gjøre mitt beste for å korte det ned neste gang!)

Hjelp, jeg er på sykehus!

Eller rettere sagt, var. Er ute igjen nå, forhåpentligvis frisk som en fisk :)
De slemme bakteriene hadde laget infeksjon i magen min, og slo til ca en gang i uka i 5-6 uker. Legen og jeg ble enige om at jeg ikke hadde tid til å være syk hele tida, så da var det like greit å legge seg inn på sykehuset og bli kvitt elendigheta med en gang. Fikk vann og antibiotika intravenøst, slange i armen og greier, og uvant som jeg er med å være innlagt på sykehus, synes jeg egentlig det hele var litt stilig! Og atpåtil var jeg så heldig å ligge på rom med Karianne fra Casa Alianza, som hadde fått salmonella stakkar, så da gikk ikke de to døgnene så fryktelig sakte som de kunne gjort.

Nå er jeg i gang med jobbing igjen på en skole med ca 5000(!) elever. Nå skal jeg bare undervise 7. og 8. klasse i engelsk da, men tro meg, det er nok! De er utrolig skjønne, men konsentrasjon om skolearbeidet er kanskje ikke det de er best på..."Silencio, por favor" er en hyppig brukt setning!

Som dere kanskje skjønner, skorter det ikke på opplevelser og interessante erfaringer her i La Paz, og jeg må bare si at jeg liker det veldig godt, på tross av alle sinte bakterier!

Håper alle dere som stikker innom bloggen min av og til, har det bra og :)

Karneval i Oruro

For litt over en uke siden, dro nesten alle her på huset til byen Oruro for å oppleve det som går for å være det største, autentiske karnevalet. Om det er det største i Bolivia, Sør-Amerika eller verden er jeg fortsatt usikker på, men jeg liker å si det siste! Oruro er utenom karnevalstiden en utrolig lite spennende by, ganske stygg rett og slett, men i denne helga i februar strømmet det tusenvis av folk til.

Lørdag formiddag står for meg som ganske slitsomt. Vi satt som sild i tønnne på tribuner langs paradegata og så på uendelig rekke av grupper med de rareste

kostymer, mens vi ble bombadert med vannballonger og krem på sprayboks fra andre publikumere. Voksne ble som barn igjen, og det var tydelig at kremspruting var SKIKKELIG stas. Tror jeg må bo litt lenger i Bolivia for å forstå den gleden..

MEN! da det ble kveld og vi hadde fått slappet av litt på skolen vi skulle sove på, ble alt så meget bedre! Etter å ha sittet stille på tribunen nesten hele dagen, var vi veldig klare for å danse litt. Vi klatret over
sperringene og laget vårt eget lille norske opptog. Fantastisk!

Er vel det nærmeste jeg kommer følelsen av å være kjendis. Som fire nors ke jenter ble vi jo relativt godt lagt merke til. Hadde vi danset enda lenger oppover gata enn det vi gjorde, hadde vi nok truffet på selveste Evo Morales, men jeg måtte nøye meg med å se ham dansende sammen paradejentene på tv dagen etterpå.