Hverdagsliv

Jeg har fått spørsmål om jeg ikke kan skrive litt om hvordan hverdagen er her i Bolivia. -Og siden jeg selvfølgelig hører på leserne mine, skal dere nå få lese litt om en ”helt vanlig dag” i La Paz.
Står opp tidlig, tidlig til lyden av tre forskjellige vekkerklokker (vi bor tre stykker på rommet) og hundebjeffing. (Latin-Amerika må være paradis for løshunder, det kryr av dem!) Etter å ha kjempet til meg en plass på badet, hevet i meg frokost (som ofte består av grovbrød, brunost og makrell i tomat, fordi hver gang det kommer besøk her fra Norge,passer de på å ta med seg alt det typisk norske, så hittil er det ikke så mye jeg har rukket å savne), må jeg som regel alltid løpe til bussen, fordi jeg trodde jeg hadde bedre tid enn det viste seg at jeg hadde. Altså en ganske normal morgen.

Men man skal ikke lenger enn ut på gata, før livet er ganske annerledes enn hjemme. I La Paz finnes ikke undergrunnssystem, og all trafikk foregår på gateplan. Store busser, minibusser, skolebusser, taxier, trufier og noen få privatbiler florerer gatene, og rutetabeller er helt unødvendig. Transportmidler finnes overalt og til alle tider. Hver minibuss har sin egen innkaster som roper ut stoppesteder, og det er om å gjøre å rope fortest, høyest, mest og tydeligvis med den mest oppsiktsvekkende stemmen. Det er ikke få ganger jeg sitter og humrer for meg selv mens jeg sitter klemt sammen mellom 10-15 andre mennesker og hører på denne forestillingen. Tror det stort sett bare er jeg som synes det er litt komisk.
Oppe på El Alto, den store, fattige byen på høysletta over La Paz, er det trafikkkaos, mildt sagt. Nå for tiden er det i tillegg daglige blokkader i hovedgatene av mennesker som ikke får gass til hjemmene sine, noe som fører til ytterlige problemer for alle transportmidlene. Det er tuting av en annen verden når det først korker seg til, men demonstrantene fjerner seg ikke. Det har blitt mye vanskeligere for de fattige å få gassen sin, etter store gasslekkasjer som følge av flom og oversvømmelser i Bolivia den siste måneden, og demonstrasjoner og blokkader er deres måte å bli hørt på.
Vel framme på skolen, blir jeg alltid hjertelig tatt i mot av unger som kjenner meg igjen, men som jeg alltid har litt større problemer med å plassere. Det er ”hola profesora” og ”ciao profesora” og ”teacher,teacher” fra alle kanter. I klassene går jeg stort sett rundt og retter lekser og hjelper elevene med oppgaver,

mens den egentlige

engelsklæreren, Monica, prøver å lære bort noen engelske gloser og verb til en ganske ukonsentrert gjeng. I dag måtte jeg erstatte kassettspilleren og synge ”Old macDonald had a farm” foran klassen, en sang som viste seg å være svæært vanskelig å lære… Ganske underholdende for meg da, når de skulle synge den for meg etterpå! Men på tross av mye uro og viltre elever, er de fryktelig søte og morsomme å være sammen med, og jeg trives veldig godt på skolen.
Ettermiddagen går stort sett med til å spise,enten på huset eller ute i byen, treffe noen nye

bolivianske venner, gå rundt å og se på livet og kanskje bli fristet av de uttallige markedene som finnes her.. Måå jo bare ha en alpacca-poncho!

Hver tirsdag har vi volontørkveld, dvs en samling med alle volontørene på huset og de misjonærene som har ”ansvaret” for oss. Da er det sang, kaffe og kaker og samtaler om hvordan uka har vært. Er veldig bra å samles på denne måten, få dele erfaringer, få noen råd og tips når det er ting vi synes er vanskelig, og lære litt mer om landet vi er i. Misjonærene her er noen utrolig

bra folk, som jeg synes gjør et veldig bra arbeid. Det er så mange her med et så utrolig mye mer vanskelig

utgangspunkt for livet enn det vi har hjemme i Norge,

men jeg håper( og tror) at vi i hvert fall klarer å utgjøre en liten positiv forskjell for noen av disse menneskene.

(Til deg som synes dette var et litt i overkant langt blogginnlegg; jeg er klar over det, og skal gjøre mitt beste for å korte det ned neste gang!)

Hjelp, jeg er på sykehus!

Eller rettere sagt, var. Er ute igjen nå, forhåpentligvis frisk som en fisk :)
De slemme bakteriene hadde laget infeksjon i magen min, og slo til ca en gang i uka i 5-6 uker. Legen og jeg ble enige om at jeg ikke hadde tid til å være syk hele tida, så da var det like greit å legge seg inn på sykehuset og bli kvitt elendigheta med en gang. Fikk vann og antibiotika intravenøst, slange i armen og greier, og uvant som jeg er med å være innlagt på sykehus, synes jeg egentlig det hele var litt stilig! Og atpåtil var jeg så heldig å ligge på rom med Karianne fra Casa Alianza, som hadde fått salmonella stakkar, så da gikk ikke de to døgnene så fryktelig sakte som de kunne gjort.

Nå er jeg i gang med jobbing igjen på en skole med ca 5000(!) elever. Nå skal jeg bare undervise 7. og 8. klasse i engelsk da, men tro meg, det er nok! De er utrolig skjønne, men konsentrasjon om skolearbeidet er kanskje ikke det de er best på..."Silencio, por favor" er en hyppig brukt setning!

Som dere kanskje skjønner, skorter det ikke på opplevelser og interessante erfaringer her i La Paz, og jeg må bare si at jeg liker det veldig godt, på tross av alle sinte bakterier!

Håper alle dere som stikker innom bloggen min av og til, har det bra og :)