Friday, March 23, 2007

Hverdagsliv

Jeg har fått spørsmål om jeg ikke kan skrive litt om hvordan hverdagen er her i Bolivia. -Og siden jeg selvfølgelig hører på leserne mine, skal dere nå få lese litt om en ”helt vanlig dag” i La Paz.
Står opp tidlig, tidlig til lyden av tre forskjellige vekkerklokker (vi bor tre stykker på rommet) og hundebjeffing. (Latin-Amerika må være paradis for løshunder, det kryr av dem!) Etter å ha kjempet til meg en plass på badet, hevet i meg frokost (som ofte består av grovbrød, brunost og makrell i tomat, fordi hver gang det kommer besøk her fra Norge,passer de på å ta med seg alt det typisk norske, så hittil er det ikke så mye jeg har rukket å savne), må jeg som regel alltid løpe til bussen, fordi jeg trodde jeg hadde bedre tid enn det viste seg at jeg hadde. Altså en ganske normal morgen.
Men man skal ikke lenger enn ut på gata, før livet er ganske annerledes enn hjemme. I La Paz finnes ikke undergrunnssystem, og all trafikk foregår på gateplan. Store busser, minibusser, skolebusser, taxier, trufier og noen få privatbiler florerer gatene, og rutetabeller er helt unødvendig. Transportmidler finnes overalt og til alle tider. Hver minibuss har sin egen innkaster som roper ut stoppesteder, og det er om å gjøre å rope fortest, høyest, mest og tydeligvis med den mest oppsiktsvekkende stemmen. Det er ikke få ganger jeg sitter og humrer for meg selv mens jeg sitter klemt sammen mellom 10-15 andre mennesker og hører på denne forestillingen. Tror det stort sett bare er jeg som synes det er litt komisk.
Oppe på El Alto, den store, fattige byen på høysletta over La Paz, er det trafikkkaos, mildt sagt. Nå for tiden er det i tillegg daglige blokkader i hovedgatene av mennesker som ikke får gass til hjemmene sine, noe som fører til ytterlige problemer for alle transportmidlene. Det er tuting av en annen verden når det først korker seg til, men demonstrantene fjerner seg ikke. Det har blitt mye vanskeligere for de fattige å få gassen sin, etter store gasslekkasjer som følge av flom og oversvømmelser i Bolivia den siste måneden, og demonstrasjoner og blokkader er deres måte å bli hørt på.
Vel framme på skolen, blir jeg alltid hjertelig tatt i mot av unger som kjenner meg igjen, men som jeg alltid har litt større problemer med å plassere. Det er ”hola profesora” og ”ciao profesora” og ”teacher,teacher” fra alle kanter. I klassene går jeg stort sett rundt og retter lekser og hjelper elevene med oppgaver,
mens den egentlige
engelsklæreren, Monica, prøver å lære bort noen engelske gloser og verb til en ganske ukonsentrert gjeng. I dag måtte jeg erstatte kassettspilleren og synge ”Old macDonald had a farm” foran klassen, en sang som viste seg å være svæært vanskelig å lære… Ganske underholdende for meg da, når de skulle synge den for meg etterpå! Men på tross av mye uro og viltre elever, er de fryktelig søte og morsomme å være sammen med, og jeg trives veldig godt på skolen.
Ettermiddagen går stort sett med til å spise,enten på huset eller ute i byen, treffe noen nye
bolivianske venner, gå rundt å og se på livet og kanskje bli fristet av de uttallige markedene som finnes her.. Måå jo bare ha en alpacca-poncho!
Hver tirsdag har vi volontørkveld, dvs en samling med alle volontørene på huset og de misjonærene som har ”ansvaret” for oss. Da er det sang, kaffe og kaker og samtaler om hvordan uka har vært. Er veldig bra å samles på denne måten, få dele erfaringer, få noen råd og tips når det er ting vi synes er vanskelig, og lære litt mer om landet vi er i. Misjonærene her er noen utrolig
bra folk, som jeg synes gjør et veldig bra arbeid. Det er så mange her med et så utrolig mye mer vanskelig
utgangspunkt for livet enn det vi har hjemme i Norge,
men jeg håper( og tror) at vi i hvert fall klarer å utgjøre en liten positiv forskjell for noen av disse menneskene.



(Til deg som synes dette var et litt i overkant langt blogginnlegg; jeg er klar over det, og skal gjøre mitt beste for å korte det ned neste gang!)

5 comments:

Lillian said...

Åååååå, d e så kjekt å lesa ka du gjør på og oppleve!

Så skjønn du va i Bangla-klærnå dine!:)

Kos deg snuppa!:)

Silje said...

I lige màde, Lillian! Jeg er en flittig leser av bloggen din!

Tobias said...

Kanskje du skal bli lamabonde når du kommer tilbake, det hadde vært kult :)

Drive ponchoproduksjon.

Er det sånn at du har ferier og sånt der borte etter hvert, sånn at du farter litt rundt i sør amerika? Eller reiser du kanskje hjemover.

Silje said...

Du skal ikke se bort i fra at jeg ender opp som lamabonde,nei. De dyra er bare helt fantastiske!

Reiser pà en del helgeturer, og i mai skal jeg og noen andre en uke til Buenos Aires(!!!), og de tre siste ukene blir det nok ogsà mye reising ja. Er sà utrolig mye jeg mà fà med meg her! Men jeg kommer hjem til slutt da. (22.juni)Blir bra det og :)

Kristin said...

hei du. godt å høre at formen er bedre.håper de 5000 ungene ikke sliter deg helt ut. var fantasisk å høre om La PAz gleder meg SYYYKT til å få oppleve det sammen med deg. bare 7uker til vi drar nå:)sjekk mailen din også..snakkes vennen.klemmer

forresten..ja,jeg har også fått meg blogg:D