Tuesday, April 24, 2007

Dødsveien

På lørdag tryna jeg på sykkel på verdens farligste vei. Det gjorde mer vondt enn det var farlig egentlig,for det skjedde heldigvis ikke på den verste strekning. Men sånn går det når nervene er i høyspenn og man likevel prøver å sykle forbi noen på en humpete grusvei.
Den 65 km lange veien fra La Cumbre (4700 moh) til Coroico (1100 moh), den såkalte Dødsveien, er en av Bolivias store turistatraksjoner. Er jo et tankekors at på en vei hvor tusenvis av mennesker har omkommet, og etterlatt enda flere tusen med fortvilede pårørende, betaler vi masse penger for å more oss. Likevel, eventyrlysten i meg var for stor, og jeg måtte bare prøve jeg og.
Det første som skjedde, var at skoen min hektet seg fast i sykkelen, og jeg falt allerede før jeg hadde tatt første tråkk. Og da var vi bare på parkeringsplassen. Etter litt nervøs latter og forsikringer om at" joda, dette går kjempebra", satte vi i gang. De første kilometrene var relativt uskyldige. Veien var asfaltert, og fast og fin, så jeg tenkte at dette kunne da ikke være noen sak. Men så kom vi inn på den virkelig dødsveien.
Etter ca hundre meter på grusvei, og med vissheten om 600-meters stup i farlig nær rekkevidde, hørtes det plutselig et hyl. En av jentene på gruppa hadde falt av sykkelen. Hun hadde glemt å feste hjelmen, så den fløy av i fallet, og med blod rennende fra hodet og øyne som rullet rundt, var det et ganske skremmende syn. Hun slo seg så hardt at hun mistet bevisstheten, og hva mer av skader hun pådro seg vet jeg ikke, men heldigvis hadde vi et proft mannskap med oss som fikk gjort den nødvendige førstehjelpen og fikk fraktet henne til sykehus.
Alle var rimelig sjelvne etter denne opplevelsen, men vi fortsatte likevel. Vi hadde fått beskjed om å holde oss i venstre hjulspor, det vil si nærmest kanten (hvis ikke skulle vi få "a kick in the ass"), for hvis vi møtte motgående trafikk, kom den på høyre side. Konsentrerte meg hardt for å holde blikket på veien foran meg, men kunne nærmest føle hvordan stupene dro meg mot seg. Ekkelt! Det skjedde heldigvis ikke noen flere ulykker (bortsett fra da jeg plutselig lå i grusen, men særlig alvorlig var det strengt tatt ikke), og det var deilig da vi endelig var trygt nede i jungelen. Der møtte det oss varm luft, varm mat og varm dusj- og en gjeng med blodtørstige mygg. Fikk minst 31 stikk på et par timer. Og de klør!!

Men nok klaging. Det var tross alt en flott tur, og makan til spektakulær natur skal man lete lenge etter. Desverre har jeg ikke så veldig mange bra bilder av det, da jeg var mer opptatt av å ikke sykle utfor...

3 comments:

Maria said...

Liker stadig det du skriver :)
Oppdatering fra hjemstaden: Mai nærmer seg og jeg har allerede observert noen russebukser, det er sol og varmt (ihvertfall etter norske april-standarder), hele Oslo og Norge melder at de ønsker deg fortsatt alt godt.

Anonymous said...

toffe silje!! du er alles helt

Kristin said...

hei du. naa er vi i Lima.. maa skryte litt for vi bor etg 18 paa luksushotell..snakk om god start
hahha
men over til det du spurte om.. vi er med paa ALT,nesten iallefall..haha
og eksamen gikk vel greit den.. naa har jeg ferie uansett,og NYTER DET.gleder oss til aa se deg!kamilla har ogsaa faat seg en blogg, se kamillamarie.blogspot.com